Blodet bruser i årene. Adrenalinet har tatt over kontrollen av kroppen, og føttene nekter å rikke seg. Jeg rekker akkurat å innse at ni patroner ikke er nok før pistolen klikker. Den vandrende utgaven av mine verste mareritt virker skadet, og ett hugg med kniven bør være nok. Det er ham eller meg...

Resident Evil: Revelations starter på et veldig slitt fartøy midt ute på havet, og jeg takker flaksen for at jeg ikke er helt alene der jeg vandrer gjennom det som ser ut til å ha vært en ganske trivelig båttur. Besetningen er ikke å se noe sted, og det tar lang tid før jeg får vite hvorfor. Magasinet er nesten tomt når uttysket endelig faller om - en klar referanse til de tidligere spillene i serien.

Jeg føler meg ikke like smidig som jeg gjorde i skoene til Leon S. Kennedy i Resident Evil 4, hvor jeg enkelt kunne rundsparke ned en middels stor by. Dette har ingenting å gjøre med dårlig kontroll. Capcom har kneblet spilleren med vilje, og det er for å gi spilleren en følelse av å være utsatt. Hvert skudd teller, og det er ikke lett å treffe målet når jeg rygger saktere enn fienden angriper.



Her er fansen delt i to, hvor den ene halvdelen mener at det er slik det skal være, og den andre synes heftig skyting er like viktig som skrekk. Resident Evil: Revelations blander de to ingrediensene på en god måte, og tillater kun rundspark i små doser - etter at kniven og pistolen har gjort alt de kan. Summen av de to resulterer i en realistisk og litt frustrerende helhetsopplevelse. Akkurat som det ville ha vært i det virkelige livet hvis du en dag ble overrasket av en tre meter høy zombie mens du sjamponerte håret.

I rollen som Jill Valentine leter jeg etter Chris Redfield, som ifølge finurlig teknologi skal befinne seg ombord på båten. Det tar ikke lang tid før b-filmfølelsen melder seg, men alle fans av serien vet at det hører med. Det som overrasker meg mest er mengden av filmklipp som gang på gang blir vist frem for å fortelle den innviklede bakgrunnshistorien til alle nybegynnere.

Det drøyer ikke lenge før jeg blir separert fra makkeren min. Frustrerende nok er ikke dette på grunn av en ulykke eller noe i den retningen. Neida, vi gikk hver vår vei frivillig for å lete mer effektivt etter Chris. Pussig nok er det på dette punktet jeg blir ledet inn i mørkere og skumlere områder, og antall fiender vokser også stadig. Isolert foran 3D-skjermen med hodetelefonene på maks volum blir det etter hvert så guffent at jeg forbanner han som valgte å gi nettopp denne anmelderjobben til meg. Samtidig er jeg også takknemlig, for det jeg sitter og spiller, med min Circle Pad Pro festet til 3DS-konsollen, noe helt spesielt som jeg ikke har prøvd før.

Den ekstra analoge spaken fungerer utmerket, og gir spillet et preg som kan sammenliknes hjemmekonsollene. Det får meg til å undre på hvorfor i all verden Nintendo ikke inkluderte begge spakene helt fra starten av. Det skal nevnes at spillet ikke krever Circle Pad-tillegget for å fungere, men samtidig er opplevelsen såpass mye bedre med de ekstra knappene at tillegget er verdt investeringen.



Noen ganger blir jeg virkelig vettskremt av Resident Evil: Revelations, men følelsen blir litt svakere av at historien stadig veksler mellom den mørke båten og betraktelig lysere miljøer. Å skanne store kjøttstykker på en strand føles helt meningsløst, men det må gjennomføres før jeg kan komme meg videre ute på fartøyet. Her føles det som om spillet lider av en indre konflikt: Den ene halvparten vil forklare så mye som mulig, mens den andre halvparten mener at skrekksjangeren trives best i total uvisshet. Ønsket om å finne kameraten min burde være nok, og det finnes egentlig ingen god grunn til å forklare hvordan viruset brøt ut eller hvem som er skyldig.

Dere som ønsker å spille sammen med en kamerat, vil ikke kunne gjøre dette i hovedkampanjen. Flerspilleren fungerer i stedet som et raskere og mer actionorientert alternativ. Her må dere sammen kjempe mot monstre for å komme dere fra A til B. Det er et enkelt opplegg, men det er en medvirkende faktor til holdbarheten så vel som den totale kvaliteten.



For bare noen år siden ville det vært umulig for Capcom å presse så mye innhold ned i en liten 3DS-kassett. Når lyden i hodetelefonen stormer mot meg forfra, raser forbi og deretter kryper oppover nakken min, samtidig som grafikken er den mest realistiske jeg har sett på Nintendos bærbare, blir jeg imponert og redd på samme tid.

Det er ikke så lett å sette fingeren på akkurat hva Capcom har gjort annerledes enn tidligere, men det er åpenbart at de har gjort det meste riktig. Resident Evil: Revelations er ikke bare et tillegg til hovedserien, men faktisk et nødvendig tilskudd i hylla til enhver spillentusiast. Det er et bevis på hva den bærbare plattformen faktisk er i stand til den dag i dag.