The Last Story ble først utviklet av AQ Interactive, summen av Artoon, Cavia og Feel Plus Entertainment, før studioet startet et samarbeid med Marvelous Entertainment og deretter la prosjektet i Mistwalkers hender. Mistwalker har tidligere utviklet spill som Blue Dragon og Lost Odessey. Disse hadde også en kobling til Final Fantasy via Hironobu Sakaguchi. Med The Last Story er referansene tydeligere enn noensinne - både med tanke innhold og selve tittelen.

Spillet begynner på øya Lazulis, et kongedømme styrt med jernhånd av keiser Arganan. Som spiller styrer vi en gruppe hodejegere. De gjør det som må til for å tjene nok penger til å en gang legge det forferdelige arbeidet bak seg. De mest fremtredende figurene er Elza og Quark, den alkoholiserte Seiren og den den unge, vakre Yuri. Det er klassisk og japansk, men til tross for stereotypene er det fortsatt plass til unike personligheter man kan sympatisere med.



Innledningsvis reagerer jeg på at disse unge, vakre og velkledde folkene har valgt å bli hensynsløse hodejegere med dårlig rykte i hvert et hjørne av landet. Man skulle jo tro at de satt troverdigheten på spill, men historien lykkes faktisk med å etterlate et positivt inntrykk.
Det hele minner om den unge, uendrede, Final Fantasy-serien som definerte hvor sterke historier som kunne skildres gjennom selv de mest uventede figurer.

Overalt finnes det sideveier å oppdage, og jeg kan tillate meg å gå bort fra hovedhistorien og bare la meg overvelde av store, levende steder, grender, torg og mennesker. Det høres sikkert uviktig ut, men å få oppleve en følelse av å spille Final Fantasy-originalen i en moderne tid med moderne teknikk er gull verdt - antageligvis også hele poenget med The Last Story.

Til tross for slående likheter med Final Fantasy, er det spesielt et aspekt som skiller seg veldig ut. Det turbaserte kampsystemet har vært nødt til å gi plass til et actioninnslag hvor jeg må angripe, søke dekning, bruke spesialangrep og handle strategisk for å overleve. Angrepene blir utført automatisk når jeg kommer i kontakt med fienden, men jeg mister ikke kontrollen over min egen figur. Jeg kan til og med snike meg frem og eliminere en fiende på avstand før jeg hopper inn og gyver løs på resten av utysket.



Systemet med automatiske angrep høres sikkert veldig enkelt ut, men utfordringen ligger i å planlegge magiangrep og sørge for at man er på riktig avstand til riktig tid. Crowd control, et uttrykk som er forbehold nettrollespill, blir plutselig livsviktig. Det gjelder dessuten også å avlede fiendens oppmerksomhet med en tank, slik at magikerne og helbrederne for jobbe uforstyrret. Dette kjenner noen kanskje igjen fra Dragon Age. I spillet nettmodus kan dette aspektet bli veldig bra.

Når det kommer til å bedømme prestasjon og grafikk, bli det bare vanskeligere og vanskeligere hva angår Wii. Sammenligner man The Last Story med hvilken som helst PC-tittel, så blir det nærmest pinlig tydelig at både teksturer og bildeoppdatering ligger sørgelig etter sin tid. Hvis vi sammenligner det med andre Wii-spill, så er grafikken bra til tross for noen svakheter her og der.

Hvis du er veldig allergisk mot flimrende kanter og stygge teksturer, da kan det bli vanskelig å se det vakre i The Last Story. Hvis du er villig til å se mellom fingrene på dette feltet, og heller nyte et vakkert lydspor skrevet av ingen ringere enn Nobuo Uematsu (komponisten bak originalmusikken til Final Fantasy), kombinert med den nydelige fortellerteknikken til Hironobu Sakaguchi, da kommer kommer du til å sette pris på The Last Story.