Trine, spillet med det spesielle navnet, tok oss med storm i 2009 med sin forfriskende variant av platform-gameplay, fysikkbaserte gåter og hurtige, hektiske kamper. Historien var også deilig komplisert og engasjerende for et lite indie-spill å være. En artig vri på plattformsjangeren var at i likhet med det klassiske The Lost Vikings fra 1992 fikk man i Trine styre tre figurer på samme tid gjennom detaljerte fantasibakgrunner. En magisk relikvie, kalt Trine, har bundet de tre hovedpersonene sammen i en kropp. Man kunne bytte mellom disse tre figurene, hver med ulike ferdigheter og svakheter, med et knappetrykk. For å løse de ulike gåtene og traversere brettene måtte man være kreativ og bruke henholdsvis magikeren Amadeus, ridderen Pontius og tyven Zoya.

Det kom ikke som noe sjokk når Frozenbyte annonserte en oppfølger til suksessen Trine, som ble veldig innbringende for den uavhengige finske spillutvikleren, med over 400 000 solgte ekspemplarer. Oppfølgeren stiller opp med den samme balansen mellom vrien og morsom plattformgameplay, med et par nye elementer lagt til for økt variasjon. Det føles desverre ikke like frisk som i originalen. Gåtene baserer seg på mye den samme fysikken som i det første spillet, og ofte føles det som om jeg har gjort dette før. Det lille som er nytt, for eksempel magisk vann som må ledes til frø, som deretter vokser opp til en stor plante man kan hoppe på, bringer ikke nok til spillopplevelsen. De dukker opp bare et par ganger per brett, og føyer seg raskt inn sammen med resten og føles oppbrukt.


I tillegg har Frozenbyte valgt å forenkle deler av Trine 2. Energimåleren som man brukte til spesielle ferdigheter i forgjengeren er borte. Nå kan man mane frem ting som trollmann, denge løs som ridder eller skyte flammepiler som tyv så lenge man vil. Dette fjerner litt av strategien som var morsom i Trine, det at man måtte være sparsom med hvilke ferdigheter man brukte slik at man ikke mistet noen fordeler. Oppgraderingssystemet er også blitt forenklet og det føles ikke lenger som en like stor milepæl når man låser opp nye ferdigheter. Ofte har disse liten innvirkning på spillet annet enn å gjøre det litt lettere og det føles av og til som om man kunne gjennomført hele Trine 2 uten å gå opp i nivå en eneste gang.

De ulike kistene man kan finne rundt omkring i spillet på hemmelige plasser inneholder nå samleobjekt slik som bilder og dikt, i motsetning til førstespillet hvor man fikk magiske relikvier som ga ulike fordeler. Dette blir til og med nevnt av figurene selv etter første svømmesekvens. Trollmannen spør hva i all verden skjedde med amuletten fra forrige eventyr som lot dem puste under vann. Tyven svarer, noe mistenkelig, at hun har rotet den bort.



Grafikken er like flott som i originalen, om ikke enda penere. Frozenbyte har gjort en utrolig god jobb i å skape en illusjon av tredimensjonalitet i en verden som er strengt tatt todimensjonal. Synsvinkelen tilter og monstre kommer ut fra bakgrunnen på en måte som får brettene til å virke mye mer åpne enn de egentlig er. Detaljnivået er beundringsverdig og gjør det til en fryd å hoppe seg gjennom banene. Det blir aldri visuelt kjedelig å spille Trine 2.

Historien er nok det svakeste med Trine 2. I førstespillet bygget Frozenbyte sakte opp til en dyster historie om et kongerike i ruiner der de døde hadde begynt å stå opp fra graven, samtidig som heltene søkte etter en måte å slippe unna magien til relikvien Trine som bandt sjelene deres sammen. I Trine 2 kommer den sammen relikvien flyvende og plukker opp heltene fra sine respektive steder og dumper dem utenfor en ukjent ruin, uten mål og mening. Resten av historien utspiller seg omtrent like tilfeldig og beveger seg forvirrende fra å skulle drepe en ond trollkonge på ordre fra en prinsesse, til å skulle beseire den samme prinsesse, som viser seg å være ond, og redde hennes søster. Jeg beklager for denne lille spoileren, men historien i Trine 2 blir aldri særlig engasjerende, og her finnes ingen overraskende vendepunkter.

Dette minuset til tross, Trine 2 er gøy å spille gjennom. Musikken ligger i bakgrunnen og skaper stemning, grafikken er noe av det peneste i et plattformspill noensinne, gameplay flyter og drar spilleren gjennom brettene, gåtene er aldri for vanskelig men aldri for lett heller. Monster- og bosskampene skaper fine avbrekk fra gåtene og er minst like morsomme om man går rett i i strupen på dem med ridderen, eller om man hopper rundt og skyter fra avstand med tyven. Trollmannen er sjeldent nyttig i kamp, men av og til er det morsomt å mane frem magiske esker man kan slippe på hodet til irriterende bueskyttere.


Trine 2 vil nok ikke få like mye skryt som sin forgjenger. Frozenbyte har gjort en solid jobb i å lage spillet, men til slutt oppleves det ikke like storslått, spennende eller nyskapende som det første spillet var. Det er likevel verdt et kjøp for de som elsket Trine, for her får du servert mer av det samme i tillegg til litt ekstramateriale. Selv koste jeg meg med det i juletidene, og synes det var et deilig avbrekk fra julemat og stress.